“Baneheiasaken er en privatsak. Det lages underholdning av jentenes død”

Det er ikke slik at alle de som er interessert i Krim er det for underholdningens del. Det er ingenting underholdende med menneskers grusomme skjebner.

Interessen ligger i å hjelpe, det og muligens kunne bidra til at en sak blir løst slik at de berørte kan få fred, og få et svar. Det handler også om rettferdighet og rettssikkerhet, at de riktige blir dømt og at alle får en rettferdig etterforskning og dom. 

At publikum bidrar til å hjelpe politiet og hverandre når andre er i åpenbar nød har vært et menneskelig trekk så lenge menneskeheten har eksistert. Vi har mennesker som kjemper andre mennesker sin kamp for rettferdighet når de ikke klarer å kjempe den på egenhånd.

Og det er vel litt det som har skjedd i Baneheia saken nå. Flere og flere får øynene opp for at det med høyest sannsynlighet har blitt begått et grovt justismord mot Viggo Kristiansen.

I 20 år har folk latt være å grave i saken, av respekt for de pårørende og sakens tragedie, og fordi man trodde saken var tydelig og riktig på skyldspørsmålet.

Når det da viser seg at de bevisene som den gang fikk Viggo dømt, likevel ikke er slik vi trodde de var, så stiller saken seg i et helt nytt lys, og det er naturlig at folk reagerer og begynner sine egne undersøkelser.

Da vekkes behovet i folk for å forstå hva som har skjedd, og de som gjennom å følge bevisene ser at Viggo må være uskyldig, om man liker det eller ei, opplever den uretten som så skremmende og urettferdig at man vil være med å rette opp i den om det er mulig. Behovet for at sannheten skal frem vokser i mange.

Tanken på at en mann, på tross av sine feilgrep i ungdommen, har sittet 21 år uskyldig i fengsel, med en tilleggsbelastning av å være hatet av absolutt hvert eneste menneske i Norge bortsett fra de aller nærmeste, ved å ha stemplet som Norges verste barnemorder og overgriper, og bli ansett som en kald jævel som ikke angret ett sekund på at han tok livet av to barn og truet kompisen sin. Den tanken er ganske opprivende for mange, de som klarer å sette seg inn i situasjonen og ane konturene av hvor jævlig det må være å havne i en slik situasjon, ja de finner det på ingen måte underholdende, men direkte vondt og opprørende.

Det er ikke ett menneske i Norge som ikke forstår hvor jævlig foreldrene og søsknene til Lena og Stine Sofie har det med måten de mistet deres kjæreste barn på. Eller vi kan bare prøve å forstå, smerten må være ulidelig. Men det er ingen,som ved å se på bevisene, som konkluderer med at Viggo må være uskyldig, som slutter å føle med de pårørende. Deres tap og smerte er de fleste fullstendig klar over til enhver tid. Men denne smerten og sorgen må ikke få hindre sannheten eller rettssikkerheten. Det er bedre at fremmede graver, som ikke kjente jentene, som ikke har disse vonde følelsene i den grad deres nære har. Det bør de nære få slippe og grave i selv.

Hadde politiet gjort jobben sin den gang jentene brutalt ble revet bort, og dømt den mest sannsynlige eneste skyldige, Jan Helge Andersen, hadde ikke denne saken blitt en sak som stadig kom opp i nyhetsbildet. Hadde politiet fulgt bevisene slik de skulle gjort den gang, ville de sett det svært mange ser så tydelig i dag.

Det er forståelig at de pårørende er overbevist om at sannheten er den som kom frem i 2001, og det er forståelig at de selv ikke orker å grave for og finne frem til sannheten. Det er mye enklere på alle måter for dem å tenke at sannheten er den de allerede har fått. Det som er vanskeligere å forstå, er at den som mest sannsynlig drepte jentene deres enda går fri, og det virker som han stadig blir unnskyldt å satt i bakgrunnen. At ikke tanken på at det er en mulighet, for at Jan Helge ene og alene kan ha drept jentene deres, vekker mer krav og sinne synes underlig på ett vis.

Denne saken har allerede blitt dømt mye på følelser, følelser ledet muligens til feil i etterforskningen, derfor er saken nå gjenåpnet, så la oss prøve å ikke gjøre samme feilen igjen, ikke dømme på følelser. La bevisene lede vei til sannheten.

For slik er det med sannheten, den vil frem okke som, den eier ingen sympati og den tar ingen hensyn eller sider. Men sannheten liker å være fri, og først da lar den oss være i fred…