Hvor går grensen for inhabilitet i Norge når det gjelder rettssikkerhet og gjenåpning av saker?

Jeg personlig ble svært overrasket da jeg oppdaget at lederen for gjenopptakelseskommisjonen Siv Hallgren, som var 1 av 2 som stemte i mot gjenåpningen av saken mot Viggo Kristiansen, har et 20 år langt vennskap med Håkon Brækhus som er bistandsadvokaten til Stine Sofie og Lenas pårørende.

Siv og Håkon har arbeidet som kollegaer i flere år i advokathuset Elden, Elden er forøvrig privat venn med Ada Austegard og var også advokat for Ada og Stine Sofie stiftelsen i en sak i 2009.
I 2009 arbeidet både Siv Hallgren og Håkon Brækhus for Elden Advokatkontor, Siv Hallgren var i tillegg medeier i Advokatkontoret Elden.

Og i 2010 arbeidet Siv Hallgren og Håkon Brækhus tett sammen som bistandsadvokater i lommemannen saken i en periode på over 5 måneder.

Så hvor går grensen for inhabilitet?
Kan vi stole på at Siv Hallgren i denne saken dømte ut fra sakens faktiske forhold, og oppriktig mente i sin begrunnelse at det ikke forelå noen nye bevis som skulle tilsi at Viggo skulle få saken sin gjenåpnet? Spesielt når saken ble gjenåpnet nettopp fordi et flertall i kommisjonen mente at det forelå nye bevis som hvis retten hadde visst den gang kunne ført til en frifinnelse av Viggo Kristiansen.

En snikende følelse kommer krypende om at Siv Hallgren hadde en sterk mening om denne saken allerede før hun ble tildelt rollen som leder for kommisjonen. En kvinne styrt av følelser og vennskap fremfor å være objektiv og nøytral.

I en slik alvorlig sak, med så mange følelsesmomenter, og hvor en mann etter all sannsynlighet har sittet 21 år uskyldig i fengsel, er det da for mye forlangt og forvente, at de som skal ta denne avgjørelsen er helt nøytrale, og på ingen måte har nære vennskap med noen som jobber så tett opp mot de pårørende? Eller har nære vennskap til noen som selv er venner med de pårørende i saken, i dette tilfellet elden, håkon og Ada?
Kan vi stole på at et menneske ikke bare er et menneske i en slik situasjon, men klarer å sette alle sine følelser og vennskap til side for å gjøre en riktig avgjørelse? I en slik følelsesbetent sak?

I og med at Ada Austegard, mor til Stine Sofie, er god venn med både Elden og Brækhus og omgås dem, kan vi da være sikre på at ikke også Ada Austegard og Siv Hallgren har omgått hverandre, om ikke annet møttes og snakket sammen? Og hvis de møttes ville det ikke da være naturlig at de også snakket om det grusomme som skjedde datteren hennes all den tid Ada driver Stine Sofie stilftelsen?

Burde dette vært undersøkt nærmere og burde Siv Hallgren blitt erklært inhabil pga sitt nære vennskap med Håkon Brækhus?

Jeg oppdaget også noen annet som jeg ble litt forundret over.

Den 17 Oktober 2017 publiserer FVN (fædrelandsvennen) en artikkel hvor de har bedt den tidligere erfarne rettskommentatoren Inge. D Hanssen (aftenposten) om å anmelde Bjørn Olav Jahr sin bok om baneheia drapene.

Artikkelen er generelt negativ mot Jahrs bok og Inge D avslutter sin artikkel med at Jahrs bok ikke flytter på ett eneste komma i den rettskraftige dommen mot Viggo Kristiansen, og at det ikke foreligger noen nye bevis som vil føre til gjenåpning av saken.

Jeg blir alltid forundret når mennesker jeg over tid har oppfattet som kloke hoder, og vært enig i mang en mening om andre krimsaker, plutselig har en mening som spriker veldig fra min egen, og ikke minst spriker veldig fra de faktiske bevis i saken, ikke minst med alle nye opplysninger som foreligger.

Slike ting gjør at jeg et øyeblikk blir usikker på egen konklusjon, men klarer likevel raskt å fastslå at her er noen på tur, og jeg tror ikke det er meg.

Denne artikkelen ble også skrevet mens saken enda var inne til behandling hos gjenopptakelseskommisjonen, som vi vet kom svaret først i Februar 2021.

I artikkelen nevnes ingenting om Inge D Hanssens nære vennskap, ikke bare med Siv Hallgren men også med Ada Sofie Austegard.

Da jeg nylig oppdaget dette, at de faktisk er gode venner, så ble jeg ikke lenger like forundret over Inge D Hanssen sin negative holdning mot boken, sin skråsikkerhet på at saken ikke skulle bli gjenåpnet og bastante mening på at dommen mot Viggo Kristiansen er riktig.

Jeg har vanskelig for å se at han ville kommet til samme konklusjon uten disse relasjonene..

Men det kan hende jeg tar feil, at han helt objektivt og uten personlige følelser har kommet til konklusjonen, en konklusjon som i ettertid viste seg å være feil, da Viggo Kristiansen fikk sin sak gjenåpnet stikk i strid med hva han mente i sin artikkel.

Siv Hallgren var 1 av 2 fra mindretallet som stemte i mot gjenåpning av saken.

Og var det riktig av FVN å la rettskommentator Inge D Hanssen anmelde Bjørn Olav Jahr sin bok all den tid han er venn med Ada Sofie, mor til det ene offeret og Siv Hallgren som er leder for gjenopptakelseskommisjonen? Vel og merke om fvn kjente til relasjonene?

Kan man skrive en objektiv anmeldelse av en slik bok med slike relasjoner i en sak som er så følelsesbetont? 

Er det flere relasjoner der ute som burde vært sett nærmere på? 

I dag vet vi at saken skulle og burde vært gjenåpnet allerede første gang Viggo søkte i 2009, da det er de samme bevisene og elementene som lå der, da som nå. Og i kommisjonsrapporten antydes vel også dette.

Så hvorfor ble den ikke gjenåpnet? Hvem satt i kommisjonen dengang? Var det mennesker fra Kristiansand som satt i den? Er ikke dette noe som burde undersøkes?

Dette handler om rettssikkerheten til oss alle. Hvis jeg ble urettmessig beskyldt og dømt for noe, og saken min skulle blitt behandlet for gjenåpning, ville jeg forventet at et naturlig krav til dem som skulle gjøre jobben, var at de ikke var fra byen jeg ble dømt i, og at ingen av dem hadde noen relasjon, kjennskap,vennskap eller bekjentskap til noen av de som hardnakket hevdet at jeg var skyldig.

Objektivitet burde være et minste krav og det er vanskelig å stole på en slik objektivitet når vedkommende har tette bånd til motparten..

Jeg utfordrer deg til å gjøre dine egne undersøkelser, jeg tror du vil bli svært overrasket over hva du finner, det gjorde ihvertfall jeg….