ANALYSE AV JAN HELGE ANDERSEN SITT INTERVJU I FVN 19/02/21

19 februar 2021, dagen etter at saken mot Viggo Kristiansen ble gjenåpnet, gjorde Fædrelandsvennen et intervju med Jan Helge Andersen.

Hvordan han velger å svare sier mye om hva som egentlig foregår i hodet hans.
Ingen mennesker liker å lyve, uansett hvor syke de måtte være.
Ikke bare er det vanskelig å holde på en løgn, men hjernen vil hele tiden prøve å snakke så sant den kan, jo mer du lyver jo mer øker stressnivået i kroppen, og lyver man mye kan det bli vanskelig å etterhvert huske hva man løy om.
Det er også slik at hjernen lekker informasjon når vi snakker, ofte uten at vi selv er klar over det, og dette gjelder spesielt når man lyver, da man er bevisst på å fremstå slik man selv oppfatter som å være troverdig, men ser du en person som snakker sant vil du likevel fort oppdage forskjellene i ordene de bruker, pronomen som brukes, hvordan man svarer på spørsmål osv. 

Dette brukes som et hjelpeverktøy i mange avhørsrom verden over, sammen med kroppsspråk og mikrouttryk, slike ting som vi selv vanskelig kan styre men som kan gi motparten en indikasjon om din troverdighet, og gjøre det enklere å stille de riktige spørsmålene.

Noen få mennesker kan klare å holde på en livslang løgn, men veldig mange har også et behov for at sannheten skal komme ut, uten å direkte innrømme at de er skyldige.
OJ simpson er et godt eksempel på dette, faktisk er han et godt eksempel på mange ting, men nå tar vi for oss det ene.
OJ simpson har alltid prøvd å hevde at han ikke drepte sin eks kone og hennes venn, likevel skrev han en bok mens han satt fengslet med tittelen “hvis jeg gjorde det”, hvor han beskriver hva han ville gjort hvis det var han som var drapsmannen..Det finnes vel ikke et menneske i dag som ikke forstår at OJ hele tiden var den skyldige..Denne boken var en måte for han å forklare seg uten å innrømme det direkte. Arroganse muligens?

Det samme kan vi se hos Ted Bundy, som aldri innrømmet noe før mot slutten, men ga likevel flere intervjuer i fengslet før han måtte bøte med livet som en del av dommen. I disse intervjuene gjør han noe alla det samme som OJ simpson, forklarer hypotetisk i tredje person, hva gjerningsmannen må ha følt og tenkt før under og etter drapene. Og han går skikkelig i dybden og alle forstår at han prater om seg selv. Stolthet over egen sluhet?

Litt det samme gjør Jan Helge Andersen når han forklarer seg i avhør.
Når de kommer inn på drapsmetoden er det som om han helt har glemt Viggos eksistens og rolle, og Jan Helge forklarer hvordan han har lært seg drapsmetoden via en film hjemme, en metode som han har studert. Og det samme gjør han når han forklarer seg om hvordan han effektivt fjernet spor fra åstedet, ved å dekke til med kvist og løv slik han hadde lært seg i Heimevernet.  Et snev av stolthet dukket opp i Jan Helge i disse øyeblikkene, og trangen til å ta kreditt for sitt arbeid ble tydelig, her ville han ikke skyve det over på Viggo, han gikk til og med så langt at han fortalte at Viggo ikke kunne denne drapsmetoden, og at han aldri hadde lært denne bort til ham. På samme måte som Viggo bare er “borte” fra åsstedet en stund i fortellingen mens Jan Helge rydder åstedet.

Men tilbake til Jan Helges svar fra Intervjuet i Fædrelandsvennen.
Her gir jeg min personlige mening, basert på svarene slik jeg tolker dem sett opp mot hvordan man typisk svarer når man snakker sant, og hvilke klassiske tegn som går igjen gang på gang hos mennesker som lyver. Bruk deg selv som eksempel. Alle mennesker har en eller annen gang lyvd, og kan kjenne igjen følelsen og tankene man da har for å ikke bli avslørt, kontra når du forteller noe som er sant.
Feks vil folk som er skyldige ofte overforklare seg, gå hardt i forsvar, gi tvetydige svar hvor de ikke sier ting rett ut men pakker det inn slik at vi skal tolke det slik som han mener, uten at personen sier det rett ut. En partner som blir beskyldt for utroskap og begynner med benektelser som “jeg sverger”  “jeg ville aldri gjort det”  “bare spør kompisene mine” osv, da vet du at personene mest sannsynlig har vært utro. Personen blir gjerne raskt opprørt og sint på deg for beskyldningen i håp om at du skal gi deg og tro på dem. Altså fremstår de mer opprørt enn det som er normalt om personen faktisk ikke hadde vært utro.
Også overdrivelser i fornektelser er et tegn på løgn, feks jeg sverger 1000% at jeg ikke gjorde det. Man kan aldri være mer enn 100%, så når man sier 1000% er det en sterk overdrivelse og altså et tegn på løgn, eller at personen er ukomfortabel med spørsmålet.
En ikke utro person som blir konfrontert ville rolig svart “nei” og heller prøvd å finne ut hvorfor den andre parten tror de har vært utro kontra å be deg ringe kompiser og venninner som et sikkert bevis.. Bruk egne eksempler fra ditt liv, og se om du klarer å se forskjellene i ordbruk, kroppsspråk og reaksjon i situasjoner du vet det har blit løyet og der du vet det har blitt snakket sant.

I slike analyser er det også viktig å vite hvordan personen svarer til vanlig når de faktisk snakker sant, det som kalles for en “base line” altså vår naturlige måte å snakke på. Og ved å bruke base linen ser man da fortere når personen avviker fra normalen sin og begynner å svare annerledes enn de normalt sett gjør når de snakker sant.

Så la oss gå gjennom svarene til Jan Helge Andersen under intervjuet med FVN. Jo bedre og dyktigere journalisten er jo mer kan vi få ut av vedkommende, dessverre er ikke denne fvn journalisten helt der og stiller lite eller ingen oppfølgingsspørsmål for å få Jan Helge til å utdype nærmere hva han egentlig mener.  Det er også viktig å tenke på om man bruker åpne eller lukkede spørsmål, og legge merke til om intervjuobjektet bruker egne ord eller kopierer deg, da kopiering også er en indikasjon på at vedkommene ikke snakker sant. Nå har ikke journalisten vært særlig dyktig på noe av dette, men vi kan likevel finne litt informasjon i svarene til Jan Helge utfra hva og hvordan han ble spurt.

– Har du fortalt sannheten?

– Jeg har fortalt sannheten. Jeg kan ikke si noe annet enn sannheten, sier 40-åringen.

Her kom det dessverre ikke noe oppfølgingsspørsmål til Jan Helge.
Her kopierer han journalistens ord, og svarer på samme måte som han ble spurt, som kan indikerer skyld. En som snakker sant ville her bare svart et enkelt “Ja”. Han sier heller aldri ja men begynner med jeg, det hadde vært mer troverdig om han sa “ja, jeg forteller sannheten” det ville fremstått mye sterkere, men når han fjerner Ja og går rett på jeg så svekkes den.
I tillegg tilføyer han “jeg kan ikke si noe annet enn sannheten” (over forklarer noe som burde vært et enkelt ja)
Her burde også journalisten kommet med oppfølgingsspørsmålet “Hvorfor kan du ikke si noe annet enn sannheten?”  For en som snakker sant ville det uansett vært utenkelig og si noe annet enn sannheten og dermed heller ikke hatt behov for å påpeke det.

Så kommer neste spørsmål, som er et fryktelig dårlig formulert spørsmål av journalisten, akkurat slike spørsmål som gjør det så mye enklere for den man intervjuer å bare bekrefte løgnen sin.

– Du gjorde ikke dette alene?

– Nei, jeg gjorde ikke dette alene.

Ved å stille et lukket spørsmål på denne måten som journalisten gjør her, blir det enkelt for Jan Helge å lyve, han repeterer bare journalistens ord tilbake. En som snakket sant ville svart et enkelt “nei”, eventuelt “nei, det var Viggo og jeg”.
At Jan Helge bruker journalistens ord i sitt svar indikerer løgn og at spørsmålet er sensitivt for ham.

Da blir Jan Helge det aller mest sentrale vitnet som skal forklare seg.

– Det blir slitsomt. Sikkert utrolig slitsomt, sier han.

Her stiller jeg spørsmål til Jan Helges uttalelse, hvorfor blir det slitsomt? Han vil selvsagt at vi skal tenke at det blir slitsomt fordi han må rippe opp igjen i traumatiske opplevelser, men tenk deg om. For hva betyr egentlig slitsomt?
Ville ikke ord som vondt, traumatisk, opprørende, opprivende, forferdelig, grusomt vært mer passende om du faktisk var utsatt for det Jan Helge hevder? Tvunget til drap og voldtekt?
Ville ikke slitsomt vært et mer passende ord å bruke om du lyver?
For det er slitsomt å måtte lyve seg gjennom en rettssak til, foran hele Norge. Det vil jeg tro helt sikkert er utrolig slitsomt… Her sier også Jan Helge slitsomt to ganger i svaret sitt, noe som indikerer at han oppriktig føler at det blir slitsomt, og hvis han lyver så skjønner jeg jo veldig godt det..
Her hadde jeg også likt å sett et oppfølgingsspørsmål som “Hva blir utrolig slitsomt? Hvorfor blir det utrolig slitsomt?

Uten at fvn har sitert inn noe spørsmål kommer Jan Helge med denne overforklaringen 

De påstår at jeg lyver, men han forandret også forklaringen sin mye under etterforskningen. I retten sa han «ingen kommentar». Han er sikkert glad for å få saken opp igjen. Men skal han igjen sitte og si ingen kommentar? Hvis han velger å prate, hva blir det nye han kommer med?

Legg merke til at Jan Helge aldri benekter at han lyver, han sier bare at de påstår han lyver, istede kommer han med en forklaring som skal få deg til å tenke at han ikke lyver, og forsøker på en litt barnslig måte å peke finger på Viggo for å gjøre seg selv mer troverdig, hvilket han ikke hadde trengt eller hatt behov for om han var den som snakket sant. 
Her stiller også Jan Helge et spørsmål i benektelsen sin som også ofte er en inidkasjon på skyld eller løgn. Og når Jan Helge avslutter med å si “hva blir det nye han kommer med ?” som også er et spørsmål til journalisten, et spørsmål Jan Helge allerede vet svaret på, da heises de røde flaggene her hos meg.
I tillegg sier Jan Helge at Viggo kun har sagt ingen kommentar tidligere, så hva mener Jan Helge med “det nye han kommer med” når det ikke er noe gammelt han har kommet med? “Det nye han kommer med” brukes gjerne når man omtaler en person som allerede har kommet med mange forskjellige forklaringer om en og samme ting.
Legg også merke til at Jan Helge ikke bruker Viggo sitt navn men tiltaler Viggo som han.
Dette gjøres ofte ubevisst for å skape avstand til personen man har skadet på den eller andre måten. Eks foreldre som har drept eller gjort noe med sine barn kan ofte si “det barnet” istede for å bruke barnets navn, “Vårt barn” kontra “min datter”. Spesielt hos mødre er dette tydelig, da en mor som oftes omtaler barna som sine og da spesielt i en sårbar situasjon hvor barnet er utsatt for noe forferdelig, med unntak av når de er den som har forårsaket smerten. Da er det “det barnet” “vårt barn” “den gutten” osv.

En som snakket sant og ble konfrontert med at andre påstår at de lyver, ville de svart slik Jan Helge her gjør? Bruk egne erfaringer og sett deg inn i situasjonen. Ville en som snakket sant både svart og ordlagt seg vesentlig annerledes?

Dette neste svaret synes jeg sier ekstremt mye, og her må du lese nøye ordene han faktisk sier, for her har vi et klassisk eksempel på en som lyver, og hvor hjernen forsøker å ikke lyve, alt skjer selvsagt ubevisst, selv tror den som lyver at de fremstår troverdig og at den som leser skal tolke det slik han ønsker du skal tolke det.

– Det er gått mange runder, skulle du ønske denne avgjørelsen hadde kommet før?

– Jeg vet ikke. Kanskje det er bra at saken kommer opp. At ting som kanskje er kommet ut feil, blitt vridd og vendt på, nå kan blir rettet opp. Det er jo en grunn til at han er dømt.

På svar om Jan Helge ønsker at saken skulle blitt gjenåpnet tidligere så svarer han “vet ikke”.
Hvis Jan Helge snakket sant og Viggo er skyldig, ville jeg kanskje svart noe som “Nei, saken burde aldri blitt gjenåpnet, dommen er riktig jeg og Viggo er de skyldige”
Men så fortsetter Jan Helge med å si “kanskje det er bra at saken kommer opp”,
igjen spør jeg, hvis Jan Helge har fortalt sannheten om han og Viggo, ville det da på noen som helst måte vært bra at saken kom opp igjen? Videre nevner han at ting som kanskje har kommer ut feil, blitt vridd og vendt på, nå kan bli rettet opp”.
Og her vaier de røde flaggene i vinden!
Han vil at du skal tenke at det som har blitt vridd og vrengt på har vært til fordel for Viggo, men det er faktisk ikke det Jan Helge sier her. Her bekrefter han at ting kan ha kommet feil ut og kan ha blitt vridd og vrengt på, men han knytter det ikke opp mot at hans ord er vridd og vrengt på, i tillegg avslutter han setningen med å si “nå kan bli rettet opp” Så her bekrefter Jan Helge at det er ting som må rettes opp i, men han sier ikke hva eller mot hvem.
I siste setning sier Jan Helge “Det er jo en grunn til at han er dømt” og vil at du som leser da skal tenke at Viggo ikke er dømt uten at de har hatt en veldig god grunn eller bevis.
Men det er ikke det Jan Helge faktisk sier, han sier bare at det er en grunn, ikke hvilken grunn. Så den grunnen kan like gjerne være Jan Helge sine løgner. 

Man kan like gjerne tolke svaret til Jan Helge som at han synes det er bra saken nå kommer opp, at løgnen hans som har forårsaket Viggo 21 år i fengsel endelig skal bli rettet opp. Kanskje er det Jan Helge sitt innerste ønske, at uretten mot Viggo skal rettes opp i.  Svaret antyder at det faktisk plager ham litt at Viggo har sonet urettmessig på hans vegne. Flere oppfølgingsspørsmål ville kanskje avklart hva Jan Helge egentlig mente.

“Men de siste årene har flere eksperter sådd tvil om et annet DNA-spor fra åstedet kan bevise to gjerningsmenn, slik dommen la til grunn.

– Hvis jeg ikke kan ha bidratt til det andre DNA-sporet, hvem var det da? Det må jo ha vært den andre personen på åstedet.

Igjen svarer Jan Helge med et spørsmål, og svaret høres ut som en velkjent frase fra rettssaken, “Hvis ikke den andre gjerningsmannen er Viggo, hvem er det da?”
Hvis du snakket sant og hvis du visste at dere var to om ugjerninge og du visste derfor at det andre DNA de fant var kompisen din sitt, ville du da svart slik som her?
Legg også merke til at Jan Helge ikke sier Viggo sitt navn her i sin benektelse, men sier “ det må jo ha vært den andre personen på åstedet” En person som snakket sant ville i de fleste tilfeller sagt noe slik som “Det andre DNA et de har funnet som ikke tilhører meg er Viggo sitt, det var Viggo og jeg som var på åstedet, ingen andre.”  Når man lyver forsøker man ofte å unngå og bruke navn, og som regel hvis man har gjort en forbrytelse i sammen så bruker man utelukkende ordet “Vi”, en fordi man var i flertall og to fordi da fordeler man skylden på hverandre, vi gjorde det kontra jeg gjorde det.
Jeg merker meg at Jan Helge oftere bruker Jeg form og sjelden Vi form, hvilket jeg finner unaturlig da de ifølge ham selv var to stykker på åstedet. Dette kan også sees i hans forklaringer og avhør at han sjelden eller aldri snakker i Vi form, men jeg eller han form.
Og til slutt var det et veldig merkelig spørsmål av Jan Helge og stille til journalisten, for er det noen som kan svaret på spørsmålet så er det jo nettopp Jan Helge, som har innrømmet at han var på åstedet og utførte minst ett drap og en voldtekt. Han vet jo veldig godt hvem den andre personen ville vært om de var to, så hvorfor spør han hvem sitt DNA skulle det ellers vært?
Han vil selvsagt at du som leser skal tenke slik de tenkte i retten for 21 år siden “ja da må det jo være Viggo sitt”..
Når ikke Jan Helge selv kan si rett ut at den andre personen og det andre “dna” et må være Viggo så kan ikke vi si det for ham heller, ihvertfall ikke i dette intervjuet her.

Et flott oppfølgingsspørsmål til Jan Helge ville her ha vært noe som “Men nå sier eksperter at det kan godt være det er du som har bidratt til det andre DNA’et, hvilke tanker har du om det?

Hvordan opplever du at troverdigheten din gjentatte ganger er blitt satt spørsmålstegn ved, også i denne avgjørelsen fra kommisjonen?

– Den gangen var jeg i en stresset situasjon, og det handler om hvordan man husker ting, sier Andersen.

Her svarer ikke Jan Helge i det hele tatt på det han blir spurt om, som også er et klassisk eksempel hos noen som lyver.
Spørsmålet han blir stilt er hvordan han føler det i dag, når hans troverdighet er blitt satt spørsmålstegn ved og listet som en av grunnene til at saken har blitt gjenåpnet av kommisjonen.

Jan Helge derimot svarer om hvordan han følte det for 21 år siden, og at det handler om hvordan man husker ting. Så indirekte sier han her at han har fortalt ting som ikke er sant, og starter allerede her med å forsvare sine usannheter og legger skylden på en stresset situasjon og hvordan man husker ting.
Dette indikerer at Jan Helge Andersen blir svært stresset over tanken på at han ikke lenger skal bli trodd. Slik jeg ser det kan det være to grunner til dette, han er redd for å bli avslørt i sin løgn om Viggo sin deltakelse, eller han kunne vært oppriktig redd for at folk ikke skulle tro han fordi det han sier er sant, hvilket ville gitt en ganske lik reaksjon selv om årsaken er totalt forskjellig.
Men siden Jan Helge sine andre svar indikerer at han ikke snakker sant, heller jeg mot det første, at han er redd for at løgnen skal bli avslørt, spesielt siden han ikke svarer på sprøsmålet han ble stilt men går rett i forsvar.
En som snakker sant vil alltid føle seg mye tryggere enn en som lyver og har derfor ikke det samme behovet for å forsvare seg. Og en som snakker sant ville heller ikke hatt noe problem med å dele sine tanker rundt hvordan det oppleves at noen stiller spørsmål ved hans troverdighet 21 år senere, og ville dermed svart direkte på det de ble spurt om her.
Her burde journalisten gjentatt spørsmålet sitt og ikke gitt seg før han fikk svar på det han faktisk spurte Jan Helge om.  Han kunne også fulgt opp med et spørsmål som “Hvordan husker du ting?”

 Var det politiet som fikk deg til å trekke inn Viggo?

– Nei, ikke i det hele tatt. At jeg skulle gå til politiet og legge kortene på bordet, visste jeg så å si allerede i Baneheia, 19. mai, sier Jan Helge Andersen.

Denne er enklere siden vi her har fasiten. I dag så vet vi at det var politiet som fikk Jan Helge til å trekke inn Viggo ved å spørre ham om han også kunne være et offer i saken, med hentydning til at han også var Viggo sitt offer, på lik linje med jentene.
Men Jan Helge svarer “, Nei, ikke i det hele tatt”.
Dette er en typisk “forsøke å overbevise” frase, en som snakker sant vill svart et enkelt nei, men Jan Helge legger til “ ikke i det hele tatt “ for å forsterke at han snakker sant, et behov som stort sett bare oppstår når man snakker usant.
Dessuten vet vi jo at politiet  ga ham ideen, så et nei med en forklaring rundt hvordan han tenkte når Geir Hansen spurte om han også kunne være et offer ville vært mer troverdig enn å si Ikke i det hele tatt, for det vet vi jo er løgn.
Om ikke det bare var politiet alene som fikk han til å trekke inn Viggo så blir det likevel feil og si “ikke i det hele tatt”. Det viser at Jan Helge bruker overdrivelse språk når han lyver.

Videre fortsetter Jan Helge med å si “ jeg visste så og si allerede i Baneheia 19 mai at jeg skulle gå til politiet å legge kortene på bordet”

Selvfølgelig kommer det ingen oppfølgingsspørsmål fra intervjuer.
Hva mener du med at du så og si visste? Så og si er et veldig usikkert svar, så da var Jan Helge usikker den 19 mai på om han kom til å legge kortene på bordet hos politiet.
Hvorfor var han usikker? Var han usikker på om han ble tatt og trengte innrømme?
Eller var han usikker på om han frivillig skulle gå til politiet å fortelle hva som hadde skjedd? (det vet vi han aldri gjorde før han ble arrestert, 4 måneder etter drapene)
Igjen så svarer Jan Helge i forsvarsmodus med en forklaring på hvorfor ikke det var politiet som fikk han til å dra inn Viggo, som igjen indikerer at dette spørsmålet er sensitivt og ubehagelig for Jan Helge, hvilket det ikke ville vært om han oppriktig følte at det ikke var politiet.
Jan Helge sitt svar indikerer at det var politiet i aller høyeste grad som var årsaken til at han dro Viggo inn i saken. 

– Er du redd for Viggo i dag?

– Jeg kan ikke nekte for at jeg er det, og har vært det siden 19. mai 2000, utpå kvelden der. Jeg kan ikke si noe annet enn det, sier Jan Helge Andersen.

Nok en gang klarer ikke Jan Helge Andersen og svare et enkelt ja eller nei.
Enten er du redd eller så er du ikke redd.
Men Jan Helge svarer “Jeg kan ikke nekte for at jeg er det”. Et enkelt Ja ville vært å forvente her.
I tillegg legger han til mer informasjon og sier han har vært det (han bruker ikke ordet redd men ordet det) siden 19 mai 2000, utpå kvelden der. Når utpå kvelden ble han redd?
I tillegg vet vi at Jan Helge etter drapene frivillig gikk ned til Viggo og drakk pils, to dager senere reiste Jan Helge med Viggo alene på skogstur, og en stund senere ble han også med Viggo til Danmark og utenom gikk de sammen som de pleide, Jan Helge sine handlinger indikerer alt annet enn frykt. Og hvorfor klarer ikke Jan Helge å tidfeste frykten sin bedre om den var reel?
”utpå kvelden der” får det til å høres ut som senere på kvelden, en stund etter drapene, ville det ikke vært naturlig at denne frykten oppsto i det øyeblikket han skjønte hva som skulle skje?
“Jeg har vært redd helt siden 19 mai 2000, den kvelden Viggo truet meg til å drepe og voldta et barn” ville fremstått langt mer troverdig. 
Og hvis han oppriktig var og er så redd, hvorfor har ikke han søkt om kontaktforbud slik de pårørende har, mot Viggo Kristiansen?
Avslutningsvis sier Jan Helge at han ikke kan si noe annet enn det, en frase vi har sett i flere av hans svar og det får meg til å lure på hvorfor han i flere tilfeller ikke kan si noe annet, og hvis han fikk lov å si noe annet, hva ville dette ha vært?

Dette kan selvfølgelig ikke alene sikkert si at Jan Helge Andersen var alene om drapene i baneheia, men ved å være oppmerksomme på svarene man får og spørsmålene man stiller, er det et svært nyttig verktøy å bruke for politiet ift hvilke spørsmål de skal stille og til å forstå hvor de må undersøke mer.
Dette verktøyet kan også være nyttig i andre sammenhenger, som ved ansettelse av personer til firmaet dit, eller i andre situasjoner hvor du er usikker på om du blir løyet til eller ikke, eller har behov for å kartlegge en persons troverdighet.

Og det som er spesielt og interressant i denne saken ift til andre saker, er at bare en av de dømte snakker sant. Enten lyver Jan Helge Andersen, eller så lyver Viggo Kristiansen.

Her er intervjuet fra FVN i sin helhet:

Jan Helge Andersen (40) sier han har fortalt sannheten om hva som skjedde i Baneheia da to jenter ble voldtatt og drept. Nå må han trolig gjennom en ny rettssak mot sin tidligere kamerat Viggo Kristiansen.

Eivind Kristensen 19 februar 2021

– Det er sjokkerende, sier Jan Helge Andersen (40) til Fædrelandsvennen.

Torsdag ble det klart at hans tidligere kamerat Viggo Kristiansen (41) får saken sin opp på ny, og at den femte begjæringen hans gikk igjennom.

Tre av medlemmene i kommisjonen stemte for gjenopptakelse, to stemte mot. Tidligere har det vært enstemmig avslag.

– Nå får jeg bare vente til neste rettssak og sette lit til rettssystemet. Jeg blir sjokkert dersom han ikke blir dømt igjen, sier Jan Helge Andersen.

– Har fortalt sannheten

Fædrelandsvennen møter 40-åringen et sted på Østlandet, der han har etablert seg med jobb og bolig etter at han ble prøveløslatt i 2016.

Viggo Kristiansen soner ennå. Han har hele tiden nektet.

I lagmannsrettsdommen mot dem ble det slått fast at Jan Helges forklaring var avgjørende for å få dømt Kristiansen som hovedmann.

Jan Helge tilsto og trakk med seg Viggo i drap og voldtekt på Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10) i Baneheia i mai 2000.

– Har du fortalt sannheten?

– Jeg har fortalt sannheten. Jeg kan ikke si noe annet enn sannheten, sier 40-åringen.

– Du gjorde ikke dette alene?

– Nei, jeg gjorde ikke dette alene.

Hans egen dom på 19 år er sonet. Påtalemyndigheten vil nå ta stilling til om de vil kjøre en ny rettssak mot Viggo Kristiansen.

Da blir Jan Helge det aller mest sentrale vitnet som skal forklare seg.

– Det blir slitsomt. Sikkert utrolig slitsomt, sier han.

Han har forsøkt å holde tankene om det han gjorde på avstand. Det har tatt lang tid å klare og leve med det.

– Når tankene har dukket opp, har jeg skjøvet dem bort. Jeg har brukt musikk. Marerittene har blitt mye sjeldnere av det, sier Jan Helge Andersen.

– Nå må jeg grave opp igjen alt som ligger baki der, legger han til.

I en rettssak må han også møte Viggo igjen.

– De påstår at jeg lyver, men han forandret også forklaringen sin mye under etterforskningen. I retten sa han «ingen kommentar». Han er sikkert glad for å få saken opp igjen. Men skal han igjen sitte og si ingen kommentar? Hvis han velger å prate, hva blir det nye han kommer med?

– Kanskje bra

– Det er gått mange runder, skulle du ønske denne avgjørelsen hadde kommet før?

– Jeg vet ikke. Kanskje det er bra at saken kommer opp. At ting som kanskje er kommet ut feil, blitt vridd og vendt på, nå kan blir rettet opp. Det er jo en grunn til at han er dømt.

Det var fellende dna mot Jan Helge Andersen.

Men de siste årene har flere eksperter sådd tvil om et annet DNA-spor fra åstedet kan bevise to gjerningsmenn, slik dommen la til grunn.

– Hvis jeg ikke kan ha bidratt til det andre DNA-sporet, hvem var det da? Det må jo ha vært den andre personen på åstedet.

– Hvordan opplever du at troverdigheten din gjentatte ganger er blitt satt spørsmålstegn ved, også i denne avgjørelsen fra kommisjonen?

– Den gangen var jeg i en stresset situasjon, og det handler om hvordan man husker ting, sier Andersen.

– Det er blitt brukt mot deg at du holdt tilbake ting i avhør

– Det var vel en følelse av skam som førte til det.

Frykt

Det har blitt stilt en rekke spørsmål ved det første avhøret der Jan Helge tilsto. Her ble han blant annet spurt om han kunne være et offer selv

– Var det politiet som fikk deg til å trekke inn Viggo?

– Nei, ikke i det hele tatt. At jeg skulle gå til politiet og legge kortene på bordet, visste jeg så å si allerede i Baneheia, 19. mai, sier Jan Helge Andersen.

Han fryktet for sikkerheten til sin familie så lenge kameraten var ute, og ville forvisse seg om at han også var tatt før han la kortene på bordet.

Dagen han ble arrestert, spurte han om Viggo var tatt, og Jan Helge sier det bekreftende svaret var utslagsgivende.

– Er du redd for Viggo i dag?

– Jeg kan ikke nekte for at jeg er det, og har vært det siden 19. mai 2000, utpå kvelden der. Jeg kan ikke si noe annet enn det, sier Jan Helge Andersen.