Når løgn blir til sannhet, og sannhet blir til løgn

Under utspørringen fra sin advokat Ben Fegran (BF) i retten 2002, blir Jan Helge Andersen (JHA) spurt om følgende:

BF: Hva er det du husker best i denne saken?

“Her får Jan Helge et helt åpent spørsmål om hva han husker best i denne saken, det er da viktig å ta i betraktning hva Jan Helge har forklart om hvordan han fryktet for livet sitt og ble tvunget til å drepe og misbruke et barn” 

JHA: Det jeg husker best er mitt eget drap, selve drapshandlingen. Dårligst husker jeg tankevirksomheten på åstedet.

BF: Du sier du husker best ditt eget drap. Kan du se det som en slags film?

JHA: Ja

Aller best husker Jan Helge drapshandlingen. Ikke frykten, redselen, jentenes kamp for livet, sjokket, men sitt eget drap. Ville et menneske som ble tvunget til å gjøre det mest brutale, misbruke og drepe et barn, sitte igjen med selve drapshandlingen som det man husket best, eller ville man  husket de skremmende og vonde følelsene best?
Ville ikke et traumatisert menneske som ble tvunget til noe slikt nærmest blokkert ut et slikt traumatisk minne som å gjennomføre et drap, og da spesielt på et forsvarsløst barn? 

I samme svar sier også Jan Helge hva han husker dårligst, selv om det ikke var en del av spørsmålet. Likevel er det viktig for Jan Helge at det kommer frem at han ikke husker tankevirksomheten sin på åstedet. Så han husker best at han drepte men ikke hva han tenkte?

Hvorfor er det så viktig for Jan Helge at retten får vite at han ikke husker tankevirksomheten på åstedet? Mest sannsynlig fordi Jan Helge vet han vil bli konfrontert med hvorfor han ikke forsøkte å stikke av eller stanse Viggo istedenfor å godta å drepe, og da har han allerede begynt å forsvare seg selv mot kommende spørsmål ved og allerede ha avklart at han ikke husker hva han tenkte.

Jan Helge bekrefter også i retten at han kan se sitt eget drap som en film.
Årsaken til at advokaten spør om dette er fordi Jan Helge allerede har fortalt i tidligere avhør at han ser hendelsen som en slags film.

Men er det slik hjernen vår fungerer? At vi husker ting som i en film? Hvis du tenker på et minne du har, tenker du da på minnet i første eller tredje person når du selv er i minnet?

Når du ser en film så ser du den som tredje person, slik som gjerne beskrives av dem som har hatt en utenfor kroppen opplevelse, feks i sykesengen hvor de ser seg selv ovenfra. Selv disse bruker ikke beskrivelsen film, for det er seg selv de ser om det så er i tredje person.¨
Peggy St.Jaques, assistent professor ved “the Faculty of Science’s Department of Psychology” uttaler at å huske/gjenoppleve et minne ikke er som å se en film om det som skjedde, men at vi modifiserer og redigerer minnene hver gang vi minnes dem.

Hun sier også “Neste gang du husker et minne i tredje person, spør deg selv om minnet er ekte eller ikke. Det er mulig, om du ikke husker minnet av opplevelsen gjennom dine egne øyne, men i tredje person, at minnet er blitt forvrengt, og at deler av minnet kan være falskt eller redigert.”

Les hele artikkel her

Jeg er ganske sikker på at Jan Helge husker veldig godt hva han tenkte og følte på åstedet, da han voldtok og drepte jentene. Dette ønsker han selvsagt ikke å dele med noen.
Da blir det enkleste å lyve ved å si at han ikke husker.
I store deler av historien sin setter han Viggo inn i sin egen rolle, og så lyver han litt her og der slik at det skal passe til historien om ham som offer og Viggo som hovedmann.
Men det han glemmer er alle detaljene som mangler i hans deler av forklaringen der Viggo har vært den aktive, og der han må lyve på seg handlinger i egen rolle.
Derfor får vi servert den passive rollen hvor han sitter med ryggen til, og forsvaret sitt med at han var “tom i hodet og tankene fløyt” og derfor husker ingenting av egne tanker og følelser.

Det er likevel påfallende at han husker så mye om Viggo sin aktivitet, fra sorte øyne til hvilken side penisen hans skled da han ikke klarte å trenge inn. Men klarer ikke å huske hva han selv tenkte eller følte, og hans sterkeste minne er hans egen drapshandling.

Han vil nok gjerne at retten skal tro at han husker dette best fordi det var så grusomt og traumatiserende, og at han angrer så forferdelig på at han drepte henne.

Et menneske som blir tvunget til å gjøre noe så grusomt ville nok husket følelsene av frykt og skam aller best, ikke handlingen men selve følelsen.

At Jan Helge lyver finnes det i mine øyne ingen tvil om, og du må være temmelig blind for å ikke se det.

Spørsmålet er hvor mye disse løgnene har klart å forvrenge den egentlige sannheten for ham. Når man lyver om noe over så lang tid er det ikke uvanlig at hjernen endrer minnene, og selv for den som lyver kan løgnene bli en slags sannhet, og sannhet kan bli en slags løgn.

Men det viktigste minnet, hvem som faktisk deltok i drapene, det viskes ikke ut, og den løgnen er snart ikke lenger en sannhet….

En løgners verste fiende er noen med god hukommelse