Hvem er egentlig offeret i denne saken her? Aldri før har vi sett en større skandale rulle opp enn det Baneheiasaken har vist seg å være. Selv om fasiten enda ikke er offisiell så forstår jo de som kan hva den kommer til å bli, og med alt vi allerede vet så er det mer enn nok til å kalle en spade for en spade, eller i dette tilfellet en skandale for en skandale.

Lite visste man hva man skulle finne i jakten på sannheten, og at sannheten skulle komme til å overgå enhver fantasi. 

En sak som i utgangspunktet var brutalt nok og hadde to offre, to små jenter som fikk livet brutalt og brått revet bort en sommerdag i 2000. 

To familier som satt knust tilbake, opprevet i smerte over det brutale tapet. En sak som var ille nok har utrolig nok klart å bli enda verre, og har gjort enda flere til offer. 

Ikke bare har en uskyldig mann og hans familie levd med de styggeste blikk og null sympati i 20 år, i tillegg har jentenes pårørende blitt lullet inn i en falsk boble av rettferdighet og trygghet, sannheten har blitt fortiet bort til fordel for egoisme, ære og stolthet, det er inntrykket man sitter igjen med.

Et politi er i utgangspunktet skapt for å skape trygghet, ro og orden. Når tragedien rammer og man blir utsatt for det groveste, så forventer man at politiet rydder opp, at politiet er en sannhetssøkende instans som uten alt for mye følelser skal ta de rette avgjørelser. Sørge for at rett person blir straffet.

At et politi derimot bruker halve karrieren sin til å undertrykke sannheten og samtidig sitter å kosesnakker med en barnedrapsmann er så uforståelig som det er skrevet.

Selv hvis Jan Helge sin historie hadde vært sannheten, selv om Jan Helge virkelig hadde blitt truet til å drepe, så er det på ingen måte ok å kosesnakke med de rollene Geir og Arne har stått i.

Hvilken interesse har Geir Olaf Hansen av å ringe til Jan Helge Andersen om ikke det er for å rettlede og veilede Jan Helge Andersen? 

Hvorfor har Geir Olaf behov for å rettlede og veilede Jan Helge Andersen? 

Hva er det Geir Olaf er så redd for?

For hvilken annen interesse en egen interesse kan hensikten være?

Jeg har svært vanskelig for å tro at Geir Olaf syntes så synd på Jan Helge Andersen som var så stakkarslig at han ble tvunget til å drepe, at han må ringe han hvert år for å trøste ham?

Hvis Jan Helge hadde snakket sant så hadde det jo ikke vært det spor bedre eller det minste synd på Jan Helge som da hadde tatt et aktivt valg om å la seg true til å drepe et lite barn, fremfor å forsøke å stikke av ,rope etter hjelp, kaste kniven, angripe Viggo med kniven, risikere en slåsskamp. Ikke et eneste forsøk på å komme seg bort ifg Jan Helge selv. 

Beklager, Jan Helge Andersen forteller jo at han på et tidspunktet dyttet illusjonen sin Viggo Kristiansen over ende mens han visstnok holdt på å voldta Lena og spurte Viggo hva faen han holdt på med. Uten at Jan Helge opplyser om hva Lena gjorde da Jan Helge fremsto som den snille beskytteren som veltet hennes overgrepsmann over ende, hvorfor benyttet ikke Lena sjansen til å løpe avgårde vel vitende om at Viggo nå var opptatt med Jan Helge og i god tro om at Jan Helge ville stoppet Viggo fra å forfølge henne videre? Jan Helge var jo ubestridelig en del større enn Viggo og hadde nettopp vist at han ikke godtok situasjonen ved å dytte ham.

Så hvis Jan Helge sin fortelling var sann, så ser jeg ingen grunn til at jentene i dette øyeblikket ikke skulle ha benyttet sjansen til å løpe avgårde?

Men tilbake til skandalen…

Nå er sannheten slik at Jan Helge aldri ble truet til noe som helst, derimot planla han helt på egen hånd og utføre både drap og voldtekt utelukkende fordi han selv hadde lyst. Alle bevis peker i den retningen.

Ikke bare fikk han gjennomført Norges mest brutale barnedrap, han fikk skyvd all skylden over på en uskyldig mann med et dårlig barndomsrykte, samtidig som politiet sydde puter under armene på ham, holdt ham trøstende i handa og ledet ham galant nedover løgnerens sti. 

For uten politiets hjelp ville Jan Helge Andersens eventyr fortelling aldri klart å rotfeste seg som en sannhet i 20 år.

At politiet og en livsfarlig voldtektsmann og barnemorder har sittet i 20 år og konspirert for å holde en uskyldig mann borte fra samfunnet, borte fra sin familie og venner, det er så forbi all fornuft at det vanskelig lar seg beskrive.

Dette kombinert med det faktum at bevis og informasjon i tillegg er blitt forsøkt skjult fra andre myndigheter gjør hele denne saken til en suppe vi aldri har sett maken til.

Hele saken er en skandale fra start til slutt med så mange twist and turns at det tidvis er vanskelig å henge med i svingene.

Jeg har også svært vanskelig for å forstå og tro på at verken Arne Pedersen eller Geir Olaf Hansen ikke har forstått til nå hva den egentlige sannheten er. 

Her snakkes det om to utdannede mennesker innenfor feltet mot resten av Norge deriblant en hel haug av mennesker uten den samme utdannelsen, noen er knapt ferdig med grunnskolen. 

Når resten av Norge klarer å se at samtlige bevis i denne saken peker en stor rød pil på Jan Helge Andersen som eneste gjerningsmann, så burde jo også Arne Pedersen og Geir Olaf Hansen klare å se det samme?

Er de så dumme at de ikke klarer se sammenhengen?

Ser de sammenhengen men egoet stopper dem fra å innrømme det?

Er det stolthet og ære som gjør at de klamrer seg til Jan Helge Andersen sin fortelling som en kengurubaby i pungen på moren?

Er det blitt ren prestisje for dem?

Betyr ikke sannheten en døtt for dem?

Er det ikke mer ærefult å innrømme feil og gjøre det man kan for å rette opp i fadesen, hvor første skritt bør være å legge seg helt flat og tillate litt tråkking på kroppen?

Avlegger ikke politifolk en form for ed når de trer inn i yrkene sine? Om å fremme sannhet?

Hvilke flere skandaler ligger bortgjemt i Agder Politiets skuffer?