Bøker kan endre liv, redde liv, berike liv, bøker gir mennesket muligheten til å opplyse og la seg opplyse.

For meg, som for mange andre, begynte reisen inn i Baneheiasaken med nettopp en bok, da Bjørn Olav Jahr i 2017 annonserte sin lansering av boken, Drapene i Baneheia – to historier, en sannhet, samtidig som han var tydelig på at han mente Viggo Kristiansen var uskyldig dømt. Så var det heller ingen tvil om at denne boken måtte leses, og ikke kunne den komme fort nok ut på markedet.

Det var oppsiktsvekkende, og jeg var svært nysgjerrig på hvorfor denne forfatteren, som ikke engang kom fra Sørlandet, hadde gjort seg opp en slik mening.

Først og fremst ble jeg nysgjerrig. Jeg hadde aldri hørt om Bjørn Olav Jahr, ikke som jeg kunne minnes. 

Jeg merket meg at ikke alle var begeistret for at boken ble skrevet, noen mente det var unødvendig og rippe opp i det vonde, andre mente det var feil at en slik tragedie med en sikker dom ble gjort om til underholdning, noen mente forfatteren utelukkende ville tjene seg rik på andres ulykke.

Selv delte jeg ingen av disse tankene, faktisk slo de meg aldri, mest sannsynlig fordi hvem med sine fulle fem ville skrive en bok om en sak som vekker så mye hat, hvor dommen var så krystallklar, og handlingene så grusomme? 

Min første tanke var at vedkommende måtte ha veldig gode grunner for å skrive boken og for å  hevde det han hevdet, og jeg var mest av alt veldig nysgjerrig på hvorfor han mente som han mente.

Jeg hadde fått med meg at Viggo Kristiansen i flere år og uten hell hadde forsøkt å få saken sin gjenåpnet. Jeg registrerte at det ble funnet sæd og DNA fra Jan Helge Andersen 10 år etter drapene. 

Det var i mine øyne gjennom årenes løp ikke kommet frem noe som jeg opplevde rokket ved dommen. Hva så om de fant mer DNA fra Jan Helge i form av sæd? Han var jo der, han hadde jo innrømmet, på det tidspunktet visste jeg ikke det jeg skulle få vite 7 år senere, hva Jan Helge Andersen faktisk hadde forklart i avhørene sine rundt nettopp dette.

I bakhodet lå alltid vissheten om at Viggo Kristiansens DNA var 100% funnet på åstedet. Og med den kunnskapen var det heller ikke nødvendig å vite hvorfor, hva og hvordan.

Jeg som 99% av Norges befolkning var uten tvil om at dommen var riktig, at Viggo var skyldig, 

Det var med stor nysgjerrighet og iver jeg endelig kunne sette meg ned å åpne Boken om Baneheiasaken, og jeg stoppet ikke før jeg var ferdig. Det ble umulig å legge den fra seg.

Informasjonen strømmet mot meg, følelsene veltet opp, plutselig var jeg tilbake i 2000 og kunne kjenne og lukte på stemningen som lå over Sørlandet.

Boken var som en reise tilbake i tiden, men denne gangen fikk vi dykke inn i hva som skjedde bak politiets fire vegger, kontrastene til hva vi hadde fått servert i media ga meg hakeslepp.

Da jeg leste om Jan Helge Andersen sine avhør blinket varsellampene på høygir, haken min måtte løftes opp fra gulvet, jeg måtte gni meg i øynene.

Hadde virkelig Jan Helge Andersen sagt at han satt med ryggen til flere meter unna samtidig som han sa han var truet til å være med? Og han forsøkte ikke å stikke av? Rope etter hjelp?

Han hadde ikke ereksjon og var så vidt borti den ene jenta med penisen på låret?

Hjernen min kjørte i revers tilbake til 2010, ble det ikke funnet DNA i form av sæd fra Jan Helge Andersen i intimområdet på den yngste jenta? Han som bare hadde vært så vidt borti den ene jenta på låret og uten ereksjon?

Etter noen googlesøk så viste det seg at det stemte.

En åpenbar løgn skinner tydelig igjennom, men det var ikke ensbetydende med at Viggo var uskyldig, det betydde bare at Jan Helge Andersen var mer skyldig enn antatt. De fleste var vel av den oppfatningen av at Jan Helge Andersen hadde frivillig vært med men at Ideen var Viggos.

Men underveis i boken så dukket det opp mer og mer informasjon som gjorde at tvilen kom krypende. Faktisk så tvilende at hadde det ikke vært for at de faktisk hadde Viggo Kristiansen sitt DNA så skulle jeg lett vært enig i at Jan Helge Andersen måtte ha vært alene om drapene.

Men noe stemte ikke, det var åpenbart at Jan Helge Andersen løy, ikke bare om en ting men om mange ting, små ting, store ting. Hvorfor løy han så mye om det han sa var sannheten, var det kun fordi han hadde frivillig vært med og ikke under tvang slik han hevdet?

Det var overraskende å lese at jentene var nærmest drept identisk, jeg innså også at ryktene om at jentene hadde fått innvollene dratt ut, ikke var sant. Posen i demningen hadde inneholdt jentenes badeklær og håndkle, intet annet. Dette innvoll ryktet ble i 2000 “bekreftet” da mediene sa at de ikke ville skrive om hva jentene hadde blitt utsatt for, da det var for grusomt å gjengi. 

Slik ble ryktet til en sannhet i mange mange år.

Men jentene var drept identisk, og Jan Helge hadde innrømmet at han hadde drept den ene, samtidig som han hevdet at han ble tvunget. Men hvordan kunne de klare å drepe jentene hver for seg og få det til å se identisk ut?

Da var det bare å få lest seg opp på problemstillingen, og riktig nok, det virket svært usannsynlig at to mennesker med så forskjellig høyde og vekt, i to forskjellige posisjoner skulle klare å drepe noen og samtidig etterlate identiske avtrykk.

Så hva betydde dette? Det trengte ikke å bety annet enn at Jan Helge Andersen var mer involvert enn han hadde sagt, at han var der frivillig og ikke under tvang. Det tok fremdeles ikke Viggo ut av ligningen. Men det pekte helt klart mot at en og samme person hadde drept jentene, og Jan Helge hadde innrømmet å ha drept den ene, dermed kunne man fastslå at Viggo ikke var den som hadde drept begge for da ville Jan Helge Andersen sagt så om det var tilfelle. Da står man kun igjen med to alternativer, Jan Helge drepte begge, eller Jan Helge snakker sant om at de drepte enhver, men hvor bevisene altså taler for at jentene må være drept av en og samme person.

Men så kommer fakta om mobilbeviset frem. Jeg skal ærlig innrømme at jeg knapt visste at det fantes noe mobilbevis, hva det innebar hadde jeg ingen anelse om, holdningen var uansett at ingenting trumfer et sikkert DNA.

Men så begynte jeg å lese, og igjen så blinket alle varsellamper. Det var ikke snakk om manglende dekning på mobilen, det var snakk om oppkobling til en fast mast, og for å koble opp til en slik mast så må man faktisk være innenfor et visst område. 

Det var heller ikke snakk om en sms, men flere sms og en tlf samtale som alle hadde foregått på Viggo sin mobil i tidsperioden hvor jentene ifg politiet ble drept.

Så hvordan kunne Viggo være to steder på engang? 

Nå var det så utrolig mye som skurret, men så var det dette DNA,et da.

Hele avhandlingen om DNA føltes tung å lese, det var et område jeg hadde lite kunnskap om, det var tidvis vanskelig å forstå hva jeg leste.

Men alt var ikke like vanskelig å forstå, etter mye lesing og med ny forståelse om at de i realiteten hadde fått DNA treff på også 4 menn, forsto jeg etterhvert at det DNA’et som i alle år hadde blitt hevdet å være Viggo Kristiansen sitt etter all sannsynlighet var et forurenset DNA som slettes ikke måtte bety at Viggo Kristiansen hadde vært delaktig i drapene.

En ubehagelig følelse begynte å bre seg i kroppen, i det jeg innså at DNA beviset var i realiteten et IKKE bevis.

Det var da jeg innså at om man tok vekk dette DNA’et som i alle år hadde blitt hevdet at måtte være Viggo sitt,  ble bildet drastisk endret. Og det resulterte i at alle de andre bevisene falt på plass og en ugjennomtrengelig sannhet kom til syne.

Jeg husker enda godt første gang jeg innså at det var mer sannsynlig at Viggo Kristiansen var uskyldig enn skyldig. Det var sjokk, vanntro og jeg fikk vondt i magen. Jeg var også livredd for å ta feil, livredd for å ha oversett noe som uten tvil kunne bekrefte at den opprinnelige dommen var rett.

Jo dypere jeg dykket jo klarere ble det, jo mer sikker ble jeg, til jeg en dag satt igjen og var helt overbevist om at Jan Helge Andersen, utrolig nok, måtte ha vært alene om drapene.

Spenningen var derfor enormt stor da det nærmet seg en avgjørelse i 2021, skulle saken bli gjenåpnet eller ikke? 

Selv var jeg sterk i troen sett ut fra bevisbildet, og alt som hadde kommet frem mellom 2017 og 2021, men jeg forsto også at her lå det mye prestisje i saken fra myndighetenes side, og velvitende om at en gjenåpning av saken ville skape sjokkbølger, ikke bare på Sørlandet, men i hele Norge, var spenningen til å ta og føle på.

Det var likevel med et lite form for sjokk at jeg så teksten rulle over skjermen, Viggo Kristiansen hadde etter 21 år i fengsel, og 6 tidligere avslag, endelig fått saken sin gjenåpnet.  Det var også en bekreftelse på at den galskapen man hadde sett i bevisbildet var reelt.

4 mnd senere  kunne Viggo Kristiansen gå ut fengselsporten for første gang på 21 år, uten å måtte komme tilbake igjen.

Saken ble sendt ut av Agder politidistrikt, naturlig nok, og Oslo politiet fikk saken. 

Tiltroen var stor, spenningen til å ta og føle på. Hva ville den nye etterforskningen finne ut av?

Siden gjenåpningen av saken i Februar 2021 har det skjedd mer enn kanskje noen turte å håpe på, mer enn noen kanskje ønsket? 

Bevisbildet mot Jan Helge Andersen har vokst i omfang, ja i et ganske stort omfang, med blant annet nye funn av DNA på jenta Lena som han ble frikjent for å ha drept. 

Og mens det ble funnet mer og mer DNA fra Jan Helge på både jentene, tingene og åstedet, fant man samtidig ingen DNA spor etter Viggo Kristiansen.

Samtidig har man et mobilbevis som viser helt tydelig at Viggo sin mobiltelefon var i bruk et annet sted enn på åstedet mens jentene ble brutalt mishandlet, voldtatt og drept. Det har den alltid gjort, men nesten alle hadde blitt forledet av DNA beviset i 2000, og dermed tapte mobilbeviset sin verdi dengang.

I dag kan man undre seg litt over hvorfor mobilbeviset i Baneheiasaken dengang ikke ble tatt mere hensyn til, hvorfor det ikke ble hørt på i det hele tatt. Parallelt med Baneheia saken gikk Orderud saken hvor nettopp mobilbeviset til Lars Grønnerød ble avgjørende for å stadfeste at han drapsnatten var hjemme i sin egen leilighet og dermed ikke kunna ha vært med på drapene av familien Orderud.

I tillegg har det i nyere tid blitt avdekket at mange aktører fra Baneheiasaken  har forsøkt å unndra sannheten, enten ved å feilinformere, gjemme bevis og unnlate å opplyse om ting som helt klart ville vært viktig for de som skulle se på saken, blant annet en voldtektsanmeldelse på Jan Helge Andersen som ble innlevert agder politidistrikt i 2009. Saken ble behandlet av Arne Pedersen sin samboer Ingrid Andersen Thorsen, saken ble henlagt og deretter lagt inn i et system med begrenset tilgang. Og der ble den liggende helt frem til 2021 da Oslo politiet mottok et lite tips. Selv Oslo politiet måtte jobbe for å finne anmeldelsen, men til slutt fant de den.

At saken aldri ble opplyst til kommisjonen eller til den nye etterforskningen er en skandale uten sidestykke, og viser hvordan sterke krefter har jobbet i mot Viggo Kristiansen. Jeg kan ikke se at det ligger annen grunn enn å redde egen ære bak. 

Også DNA som RMI hevdet å ha destruert viste seg å ikke være sant, og først da Bente Mevåg ble syk og vikar Ballo kom inn fant man ut at RMI fremdeles hadde disse på frysen. Hadde det ikke vært for at Journalist Eivind Pedersen og Advokat Sigurd Klomsæth ikke ga seg og ikke trodde på Bente Mevåg da hun sa at alt var destruert så hadde antagelivis disse prøvene aldri sett dagens lys.

Og det er nettopp disse prøvene som i 2021 har vist oss at Jan Helge Andersen sitt DNA er overalt på jenten og på åstedet.

Sjeldent har en bok vært så viktig som Baneheiasaken – to historier, en sannhet, og oppfølgeren “Prosessen mot Viggo Kristiansen”, disse to bøkene har åpnet manges øyne for hvor farlig det er når arrogante mennesker havner i posisjoner hvor de skal dømme over andres liv.  De har vist at man ikke kan være trygg på at politiet gjør en god nok jobb uten å la seg styre av følelser. De har vist at selv om noen får en dom, så er ikke systemet vårt så godt rustet at det ikke kan gjøre feil.

De har vist oss hvor viktig det er å få all informasjon, og ikke bare deler av den, at åpenhet er viktig nettopp for å unngå justismord og for å kunne sortere ut de råtne eggene i kurven.

Og ikke minst vist oss betydningen av Medias makt, på godt og vondt.

Hvor ville Baneheiasaken stått den dag i dag om ikke Bjørn Olav Jahr hadde skrevet boken, som igjen resulterte i  både en podkast serie og tv serie ? 

For det var akkurat det denne saken trengte, at noen med en allerede innarbeidet respekt, og godt rykte, med stort mot  og som ikke hadde tilknytning til sørlandet sto frem og sa høyt, jeg tror dommen i Baneheia er feil. 

Det har nok kostet forfatteren ganske mye i starten, antageligvis var han ikke helt klar over hva han bega seg ut på, og hvor mye følelser denne saken vekker i mennesker, spesielt i sør. At motstanden skulle bli så enorm var kanskje vanskelig for en ikke sørlending å forutse.

Boken skapte oppstyr, debatt, og mange følelser. Det var slike som meg som ikke kunne få lest boken fort nok, og det var dem som aller helst bare ville bruke den som opptenningsved.

Krimekspert Inge D Hanssen fra Aftenposten kunne informere leserne om at boken ikke flyttet et komma i dommen mot Viggo Kristiansen.

Men når sannheten først begynner å rulle lar den seg sjelden stanse. 

Boken vekket mange, alt fra den vanlige mannen i gata, til eksperter på både teledata, dna og psykologi. Alle de som tidligere ikke hadde sett noen grunn til å verken tvile på dommen eller ettergå bevisene turte nå å ta en ekstra titt, og ikke minst de turte og si i fra om hva de mente. Og slik har sannheten sakte men sikkert tvunget seg frem mer og mer.

5 år etter at boken kom ut nærmer vi oss et svar og slik bevisbildet står i dag er det ingen tvil om at svaret vil bli en frikjennelse av Viggo Kristiansen. Noe annet ville sjokkert meg mer enn første gangen jeg leste Bjørn Olav Jahr sin bok.

Det ser ut som om sannheten endelig kommer frem, enn så tung den er å svelge.

Det er vanskelig å sette seg inn i den belastningen de pårørende har og enda går igjennom. For det må være et enormt sjokk å innse eller tenke tanken om at dommen er feil. At de har fryktet feil mann, og ikke kjempet nok for at den riktige mannen skulle bli sittende bak lås og slå.

Like vanskelig er det å sette seg inn i den enorme påkjenningen og frustrasjonen Viggo med familie må ha kjent på i alle disse årene, aller mest for Viggo.

For hvor frustrerene må det ikke være å selv vite sannheten, men ingen som kan hjelpe deg tror på deg. Hvor absurd må det ikke være å se hvordan det hele utspilte seg i retten, se politiet legge frem DNA bevis som et sikkert bevis på at du må ha vært på åstedet, mens du vet at du aldri var der. 

Jeg tror de aller fleste ville blitt gal i en slik situasjon, gal og nedslått, frustrert, sint og oppgitt, og trist.

Konsekvensene av et Justismord er så enorme for alle berørte. 

Det virker ikke som om systemet er det største problemet, men menneskene som jobber i det. Det er lett å glemme at det bare er vanlige mennesker som jobber der,  de er akkurat som meg og deg, med forskjellige bakgrunner, livserfaringer og utdannelser. 

Ingen utdannelse kan gi et menneske god moral og ærlige hensikter. Noen mennesker er så arrogante og sikre på seg selv at det blir viktigere enn alt annet. Det har man sett mye av i Baneheia saken og det har også vært det mest sjokkerende og lærerike.

Det er en trøst å vite at systemet og metodene har utviklet seg siden 2000, man er mer bevisst på råtne egg, og det Norske folk har blitt mye flinkere til å engasjere seg og å si i fra. Men råtne egg det vil det alltid være.

Tenk at en bok kunne endre så mye, tenk at en mann var så full av rettferdighetssans at han risikerte all sin ære med å si det utenkelige, at Viggo Kristiansen etter all sannsynlighet var uskyldig i baneheia drapene.

Tenk at en bok kan åpne så mange øyne på en gang, det er ganske utrolig og akkurat hva denne saken trengte, og jeg tror den kom på helt rette tidspunkt hvor det Norske folk var mer åpne enn noen gang for å lese en bok som denne.

Forhåpentligvis vil også boken bidra til at andre bøker om saken blir lest, for en ting er å oppklare hvem som faktisk utførte de brutale drapene på Lena og Stine Sofie 19 Mai 2000, vel så viktig er det å opplyses om hvordan det kunne gå så galt som det ser ut til at det gjorde, i så mange år.

Denne saken trenger alle bøkene den kan få, slik at vi alle kan lære, opplyses og dermed også kanskje forstå hvor og hvorfor det gikk så galt, slik at man lettere kan forhindre at noe lignende skjer igjen. En bok som snart blir utgitt er boken “I skyggen av Viggo Kristiansen” forfattet av tidligere dagbladet Journalist Eivind Pedersen, en bok som garantert vil ha fokus på systemets mørke bakside.

Og noe som er lett å glemme i denne saken når det stormer som verst i media om etterforskning, funn og teorier er de to små jentene Lena og Stine Sofie som brutalt fikk livet revet bort av Jan Helge Andersen en tidlig sommerdag for 22 år siden.

To små jenter som såvidt hadde rukket å begynne på livet, som befant seg på et sted som hele byen anså som en trygg og fredelig plass.

To små jenter som var sine foreldres alt, og jeg tror ingen kan forestille seg den smerten det må ha vært, og sikkert enda er, og tenke på deres siste minutter i livet. Det setter arr og spor som aldri vil gro, det endrer deg som menneske og livet vil aldri bli det samme.

Ër det en ting Lena og Stine Sofie fortjener så er det at sannheten kommer frem slik at de får den oppreisning deres liv fortjener. 

Lena og Stine Sofies liv er borte for alltid, de var bare 8 og 10 år, det var alt de fikk før det tok slutt. Jan Helge Andersen sonte knapt like lenge som jentene levde og det er ingenting rettferdig med det. Det er ingen oppreisning til jentene, det føles mer som et knyttneveslag i magen enn en straff i det som ser ut som en klapp på skulderen til Norges verste barnedrapsmann.

Må rettferdigheten og sannheten vinne til slutt, for Lena og for Stine Sofie, og for Viggo.

Dette innlegget ble nedskrevet før Frifinnelsen av Viggo ble offentliggjort Fredag 22 Oktober